Tapere på dypt vann

Av: Norith Eckbo
Utdrag fra en artikkel tidligere trykket i Argument #4 2010

Før vi oppdaget konsekvensene av vår moderne verden full av pestisider, elektrisk utstyr og blybensin, ble havet betraktet som en stor, umettelig søppelfylling. Løsningen på forurensning var fortynning, og havet var stort. Så stort at man trodde at alt man dumpet i sjøen kom til å bli uskadeliggjort av havets størrelse i seg selv. En naiv tankegang med fatale konsekvenser for resten av verden. I dag finner vi kvikksølv i hver eneste fisk, syntetiske forbindelser i Arktis, og ikke minst et altfor høyt nivå av CO2 i havet.

Plan A

Det er lett å rakke ned på tidligere generasjoners selvsentrerte gjerninger og uvitenhet. Men sannheten er at vi ikke er stort bedre selv. Siden starten på den industrielle revolusjonen rundt midten av 1700-tallet, har CO2-nivået i atmosfæren økt fra en konsentrasjon på 280 ppm, til 380 ppm. Over halvparten av denne økningen har blitt tatt opp av havet. Uheldigvis overvurderte tidligere forskere havets kapasitet. Man trodde at havet skulle ordne opp i CO2-problematikken. Men plan A gikk i vasken, og vi stod igjen med et enda større problem: Forsuring av havområder.

Ikke første gang

Forsuring av havområder har skjedd før. For 55,8 millioner år siden, også kjent som Paleocene-Eocene-epoken, opplevde jorden mye av det samme vi ser starten på i dag. Høye CO2-konsentrasjoner i atmosfæren skapte globale endringer som varte i over 20 000 år. Planetens temperatur steg med ni grader, havet ble surere og opp mot 50 prosent av livet på jorda døde ut. Den gang gikk det verst utover dyplevende organismer. Vinnerne derimot var plankton og pattedyr. Grunnen til de store endringene av CO2 i atmosfæren den gang, diskuteres fortsatt. Man vet ikke helt om man skal legge skylden på store vulkanutbrudd, eller et besøk av en svært karbonholdig komet.

For fremtiden

Vil dagens forsuring ha like stor effekt på livet i havet som det hadde for 55,8 millioner år siden? I dag mangler forskerne nok empiriske data til å si sikkert noe om fremtiden. Men noe kan de si. Basert på fysiologiske responsstudier kan dagens forskere predikere hvilke dyregrupper som kan være i fare eller ikke. Og ikke minst gir fossile funn fra Paleocene-Eocene et innblikk i hva som kan komme til å skje igjen. Men forskerne må trå varsomt: Selv om man ser negative effekter hos enkeltindivider, betyr ikke det at man nødvendigvis vil se like store endringer på hele populasjonen.

Treige koraller

Fremtidens ofre er, i følge forskere, først og fremst bunnlevende, treige organismer med kalkhus. I motsetning til sine slektninger lenger opp i vannsøylen som er vant til at pH-verdien dupper opp og ned en enhet i løpet av døgnet, er organismer på dypt vann tilpasset stabile pH-verdier. Studier med kråkeboller viser at de er svært sensitive for endringer.

Hvis du har en høy metabolisme, er du også istand til å endre din fysiologi ganske kjapt. Men for treige organismer med lav metabolisme, og dermed lite slingringsmonn, er fremtidutsiktene i følge studier med snegler, dårlige.

Andre treiginger er koralldyr. De bygger kolonier som gjør opp de revene vi kjenner i dag. Og byggeklossene de benytter seg av er kalk. Problemet er at kalk løser seg opp i surt miljoe, noe som gjør det svært vanskelig å bygge noe som helst. Dette gjør korallrevene til de største taperne så langt.

Trivsel i surt vann

Men det er ikke bare enighet om fremtidens utfall. Blant annet viser studier med kalsifiserende alger at de faktisk trives og øker kalsifiseringen i surt vann. Og fossile funn viser heller ingen endring i antall kalsifiserende alger under Paleocene-Eocene-perioden. I tillegg har man ingen studier med komplekse økosystemer. Alger som øker sin fotosynteseffektivitet i surt miljø, og dermed bruker mer CO2, kan godt ha en stabiliserende effekt på det hele. Ikke minst mener noen forskere at vi ikke må undervurdere organismers evne til å omstille seg.

Evolusjon som siste håp

Enkelte organismer kan også ha et ess i ermet. Forskere diskuterer hvorvidt ulike organismer er i stand til å tilpasse seg de nye sure omgivelsene. Og studier med blant annet blåskjell viser at de er i stand til å klare våre CO2-omveltninger. Organismer med kort generasjonstid, og dermed bedre evne til å omstille seg raskt, vil være tryggere enn andre. Nok en gang scorer korallene dårlig.

Men er de raske raske nok? Hundre år er ikke all verdens av tid. Selvom studier med bananfluer har vist at toleranse for varme kan utvikles over mindre enn fire og et halvt år, er det usikkert om hundre år holder for alle. Man vet ennå ikke hvordan pH-økningen vil påvirke andre faktorer i havet, og man mangler studier som tar høyde for scenarioer over flere år.

Klimaeffekter i det lange løp

Så med mindre du er en snegle som bygger ditt eget hus av kalk, eller en treig korall for den saks skyld, så er du temmelig trygg. For oss som er glad i å bade vil ikke havet forvandle seg til en pytt full av etsende syre. Men, det betyr ikke at vi ikke skal bekymre oss. Mange av artene som er risikogruppen er også ansett som nøkkelarter i økosystemet. Ryker disse, ryker også mye annet.

Uten kråkeboller og andre omveltende organismer kan store deler av havbunnen bli oksygenfattig. Uten sjøstjerner og andre nedbrytere vil nitrogen- og karbonsyklusen kunne endres. Uten korallrev kan vi risikere å måtte stryke ni millioner arter av biomangfoldlista. Og etter det kommer ringvirkningene. Havet som en syredam er kanskje ikke så langt unna.

Norith Eckbo er masterstudent ved Biologisk institutt (UiO) og frilans forskningsjournalist.