Fornuft og forvaltning III: Rosa gulll og Miljøsynd

De siste årene har kunnskapen om negative miljøeffekter som konsekvens av havbruk gradvis økt. Med økt kunnskap har også forvaltning og regulering av denne næringen blitt politisk viktige saker. Spesielt har det vært fokusert på oppdrettsfiskens helse og konsekvenser av rømt fisk som blander seg med villfisk. I Norge har langt mindre oppmerksomhet vært viet andre utfordringer. Som f.eks at det samlede utslippet oppløste fosfor- og nitrogenforbindelser fra produksjonen av solgt norsk oppdrettsfisk er mellom to og tre ganger så stort som det samlede utslippet fra hele Norges befolkning.

Tygg litt på den...

Oppdrettsanlegg er regnet som den største kilden til utslipp av næringssalter fra Lindesnes til grensa mot Russland. På miljøstatus.no kan vi lese at utslipp fra 780 tonn laks, ørret og regnbueørret tilsvarer utslipp fra 7 800 til 11 700 innbyggere. Dette høres kanskje ikke så mye ut, men la oss ta en nærmere titt på hva dette egentlig betyr.

Et middels stort oppdrettsanlegg hadde i følge Klif en produksjon på ca 3120 tonn laks i 2009 (NRK). (Det har vært vanskelig å få bekreftet dette tallet, men jeg har bedt om og venter på tall fra Fiskeridirektoratet.) Utslipp fra et slikt anlegg vil altså tilsvare utslipp fra en befolkning på mellom 31 200 og 46 800, - noe tilsvarende Sandefjords befolkning - fra ETT anlegg! I 2009 ble i alt 936 980 tonn norsk laks og regnbueørret slaktet og solgt (SSB). Det rosa gullet har før den tid ført til utslipp på nivå med mellom 9 og 14 millioner mennesker. I dag er Norges befolkning i underkant av 5 millioner.

Nå består riktignok ikke utslipp fra folk kun av oppløste næringssalter, og det er muligens ikke helt forsvarlig å skalere opp tallene slik vi har gjort her. Likevel kan det ikke være tvil om eutrofieffekter vil oppstå lokalt. Når miljøstatus.no først drar frem sammenligningen, må jeg si jeg undres litt over hvilke tall de velger å presentere. Når det i tillegg synes vanskelig å få noen overslag over tonn fisk produsert ved enkeltanlegg begynner jeg å lure - hvor store er egentlig de lokale utslippene?

Til nettavisen VOL sier direktør i Nordlaks Oppdrett, Tor Anders Elvegård: "Utslipp fra fisk består av stoffer som hører naturlig hjemme i det marine miljø, og fjordsystemene er skreddersydd for å håndtere disse næringssaltene (se her)." Dette minner veldig om holdninger som hører fortiden til... se f.eks Noriths innlegg om havforsuring. Er det noe samtiden har vist oss, så er det at selv om havet er stort så har det ikke ubegrenset kapasitet. Han tråkker så til de grader i havsalaten ved å påstå at "litt" gjødsel for eksempel kan være bra for tareskogen. Planter trenger jo næring, liksom. Dette gidder jeg ikke engang begynne å plukke fra hverandre. Jeg nøyer meg med å si at om han møter opp på mitt kontor, så kan jeg godt gi en privatforelesning i tareskogsøkologi.

Men, for å gripe dette konstruktivt an: Vi har allerede vært inne på at integrert multitrofisk akvakultur (IMTA) (se beskrivelse på Wikipedia) kan redusere utslipp av næringssalter fra anleggene. Forsøk med fisk og alger i landbaserte tanker har vist at inntil 90 - 95 % av ammoniumutslippet ble tatt opp og utnyttet av alger. I åpne systemer vil andelen være lavere, men likevel betydelig. Denne formen for havbruk kan dessuten vise seg svært gunstig økonomisk.

Bruk av integrert akvakultur har en lang tradisjon i Asia. F.eks har dyrking gress eller ris og oppdrett av ferskvannsfisk vært drevet i samme system. Det finnes også eksempler på kombinasjoner av forskjellige husdyr og fiskeanlegg. Teknologi egnet for marine forhold er under utvikling, men bruken er relativt begrenset. Tanken er at man ved å drive oppdrett av flere trofiske nivå i samme anlegg kan utnytte avfall fra f.eks fisk til produksjon av f.eks skjell og alger. Skjell og alger er også viktige kommersielle ressurser (se f.eks på fish.no).

Foreløpig er teknologien hverken billig eller effektiv nok til at den blir benyttet ved norske anlegg. Men, i enkelte land ser ut som de er i ferd med å knekke utfordringene. I den nordlige delen av Kina foregår det storskala dyrking av Laminaria japonica (en tare) for å motvirke de negative effektene ved dyrking av kamskjell. Det er verdt å merke seg at Norge i forholdsvis liten grad er involvert i denne utviklingen (se f.eks Klif eller FAO).

For at akvakultur skal kunne drives bærekraftig og i stor skala er vi nødt til å se på tiltak som kan bidra til å begrense miljøbelastningen. Det er ikke nok å si at bærekraftig oppdrett er oppdrett der man minimerer fiskens helserisiko (slik fiskeri- og kystdepartementet gjør her). Vi må tenke på hele økosystemet. Det er på tide å sette inn et massivt støt i utvikling av miljøvennlig oppdrettsteknologi. En teknologi som utvilsomt vil være en gunstig eksportvare og som kan bli et viktig ledd i norsk bistandsarbeid. Det skal sies at politiske signaler peker i retning av økt norsk innsats i tiden fremover, men som vanlig sitter vi vel på gjerdet og dingler med beina en god stund før noe faktisk gjøres.

Hva er det egentlig vi venter på?