Beware of the Invasive Aliens!

Arters utbredelse er begrenset av toleransegrenser for fysiske og kjemiske faktorer. Disse faktorene kan  f.eks være temperatur, saltholdighet, lys, næringssalter og bunnforhold. Noen arter har brede toleransegrenser og kan leve og reprodusere i svært skiftende omgivelser. Slike arter kan ha stor geografisk utbredelse, som for eksempel blåskjell (Mytilus edulis) og glassmaneter. Andre har snevre toleransegrenser. Disse artene kan være svært sjeldne eller kun eksistere i avgrensede områder, som for eksempel den rødlistede piggishavsreken (Sclerocrangon ferox) som kun lever i våre nordlige havområder. Tid er også en faktor som spiller inn. Selv om en art ikke finnes i et område, kan den kanskje leve der, men har ikke rukket å spre seg dit enda.



Introduserte marine arter
En introdusert art er en organisme som har krysset sine naturlige barrierer for spredning og forflyttet seg utover sitt historisk kjente geografiske område, som følge av menneskelige aktiviteter. Introduksjonen kan være tilsiktet gjennom import for dyrkning (akvakultur), eller utilsiktet ved at organismen er "blindpassajer" på skipsskrog, i ballastvann, på fiskeutstyr og/eller følger med tilsiktet import av marin fauna og flora. Arter som brer seg inn i nytt farvann på grunn av klimaendringer, er ikke introduserte arter, da dette dreier seg om en endret utbredelse som følge av at omgivelsene endrer seg. (Så fremt arten ikke har blitt forflyttet ved menneskelig hjelp på veien.) Skadevirkningen av fremmede arter oppdages gjerne først når spredningen av arten har kommet langt (etablerings- og ekspansjonsfasen), og da kan arten være vanskelig, om ikke umulig, å fjerne. Det er derfor viktig å hindre at introduserte arter får etablert seg i første omgang.

Artsdatabankens "svarteliste"
Introduserte arter i Norge er registrert i Artsdatabankens svarteliste (2007). Ekspertgruppen bak listen har risikovurdert de fremmede artene og gjort en vurdering av om artene kan ha negative effekter på naturlige økosystemer, stedegne arter, genotyper eller kan være vektor for arter (parasitter og sykdommer) som kan være skadelig for naturlig biologisk mangfold. Utgangspunktet for risikovurderingen er at enhver fremmed art er en potensiell trussel mot vårt stedegne biologiske mangfold,  om ikke det motsatte er sannsynliggjort.

Flere marine "høy risiko" arter

Japansk drivtang - en introdusert brunalge i Oslofjorden

I denne første versjonen av risikovurderinger av fremmede arter i Norge er artene delt inn i tre kategorier:
Lav risiko – arter som med stor sannsynlighet har ingen eller ingen vesentlig negativ effekt på stedegent biologisk mangfold. Ukjent risiko – arter der kunnskapen ikke er tilstrekkelig til å vurdere om de har negative effekter på stedegent biologisk mangfold. Høy risiko – arter som har negative effekter på stedegent biologisk mangfold.
Flere marine arter er kategorisert som høy risiko. Dette er:

• Stillehavsøsters (høy risiko - se poster over. Mer her).
• Kongekrabbe (høy risiko) (les vårt tidligere blogginnlegg om kongekrabbe her).
• Amerikansk hummer (høy risiko - se poster over)
• Japansk drivtang (høy risiko - se bilde over)
• Amerikansk lobemanet (foreløpig ikke risikovurdert)
• Kinesisk ullhåndkrabbe (foreløpig ikke risikovurdert - se poster over).

Høy risiko arter kan også kalles invasive arter. En invasiv art er en introdusert art som er skadelig økologisk og/eller økonomisk. Invasive fremmede arter kan påvirke økosystemet ved å fungere som en ny nøkkelart, gjennom å utkonkurrere den hjemmehørende nøkkelarten og ta dens plass. Dette kan forandre økosystemer ved å endre det biologiske mangfoldet. Man er redd for at spredning av invasive arter vil føre til en homogenisering av biologisk mangfold, dvs et skifte fra mange spesialiserte arter til dominans av få opportunistiske arter. Invasive arter kjennetegnes ofte ved å ha vide fysiologiske toleransegrenser, være svært tilpasningsdyktig, ha høy vekst- og spredningsrate og høy fekunditet. Ofte har ikke den fremmede arten predatorer i sitt nye økosystem og populasjonsveksten vil da ikke naturlig begrenses eller  holdes " i sjakk".

Skrekkmaneter
Amerikansk lobemanet ble antagelig introdusert til Svartehavet via ballastvann. Denne lille ribbemaneten påvirker negativt fiskeriet i Svartehavet ved å spise opp fiskeegg og larver og konkurrere med fiskelarvene om maten. Denne maneten ble beskyldt for en kollaps i fiskeriene her og det var ikke før rov-ribbemaneten Beroe sp. plutselig også dukket opp, (tilfeldig?) at fiskebestandene tok seg opp igjen. (Les mer om "Battle of the Black Sea jellies" her). Amerikansk lobemanet er en ny fremmed art i skandinavisk farvann. Les mer på her.

Dørstokkarter
NIVA og HI har samarbeidet om en rapport over fremmede marine arter i Oslofjorden (rapporten finner du her). Der beskriver de også såkalte dørstokkarter som ennå ikke er påvist i Norge, men som har kort geografisk avstand (eller en etablert transportvei) til Norge, og som det er viktig å følge med på. Dette er arter som: sebramusling, koloni sjøpung, østastiatisk sekkedyr og asiatisk/japansk strandkrabbe.

Utsetting av fremmede arter kan gi uante konsekvenser
Vår egen strandkrabbe (Carcinus maenas), den vanligste krabben i tidevannssona i Norge, er en invasiv fremmed art i USA og Australia. (Les mer her). En invasiv art har ofte ikke de samme negative økologiske effektene i områder der den har sin naturlige utbredelse. Moralen er: Vi må ikke frakte med oss organismer til nye steder. Selv om de oppfører seg bra hjemme, vet vi aldri hvordan de kan oppføre seg i utlandet;)