Transvestitter, kjønnsskifte og hjemmeværende menn

 

Den territorielle grønngylthannen

Ja, du leste riktig. Selv om dette ikke handler om mennesker, men om leppefiskene, en gruppe fisk som nå har blitt et av oppdrettsnæringens mest betrodde våpen mot lakselus. Og bak det fargerike og uskyldige utseendet skjuler det seg en skitten hemmelighet eller to…



Pussig pussefisk
Leppefiskene (Labridae) opptrer i alle tropiske og tempererte verdenshav, og det finnes flere enn 600 ulike arter. De er ofte svært fargerike og mange arter er naturlige pussefisk som fjerner parasitter på større fisk. Det er denne egenskapen som nå utnyttes i lakseoppdrett ved at leppefisk settes ut i merdene og beiter på fastsittende lus hos laksen. De fem vanlige artene i norske farvann er bergnebb, berggylt, grønngylt, grasgylt og rødnebb/blåstål. Fellesnevneren for disse er at de har et samliv utenom det vanlige. Grønngylten har virkelig snudd om på de tradisjonelle kjønnsrollene; i gytetiden bygger hannen et stort rede av kalkalger, tang og tare, og prøver deretter å lokke hunnene inn i redet ved en imponerende danseoppvisning. Om han lykkes foregår hyrdestunden i redet hans, og hunnen stikker av. Hannen har alt ansvar med å forsvare eggene mot predatorer, og han sørger for at eggene hele tiden får friskt vann ved å vifte på eggene med halen. Dette er antageligvis svært viktig for å unngå at eggene blir infisert av bakterier.

Grønngylt hunn eller en snikerhann? Vanskelig å si! Begge har, i motsetning til den territorielle hannen, det blålige eggleggingsrøret i gattet (endetarmsåpningen).

Snikende transvesitter og skjulte strategier
Med tanke på de enorme kravene som stilles til den moderne grønngylthannen, så er det kanskje ikke så rart at det har utviklet seg en strategi for unnasluntrere. Mellom 5-20 % av hannene er nemlig «snikerhanner». Snikerne har en fargedrakt som er lik hunnens (en slags fiske-transvestitt), og har til og med etterlignet hunnens eggleggingsrør! Istedenfor å investere tid og ressurser i å bygge rede og forsvare territorier, prøver disse hannene å få innpass i de vanlige hannenes reder ved å gi seg ut for å være en gyteklar hunn. På den måten kan snikerhannen befrukte egg som er lagt i redet til den vanlige hannen. Man vet ikke hva som styrer hannens «valg» av strategi, men siden man finner snikerhanner i alle størrelser og årsklasser antar man at dette er en permanent tilstand som bestemmes tidlig i livet. Ved Universitetet i Agder og Havforskningsinstituttet skal det gjennomføres forsøk hvor forskere befrukter egg med sperm fra både snikerhanner og vanlige hanner for og så følge avkommet til de blir kjønnsmodne. Da kan vi få svar på om snikerstrategien er helt eller delvis genetisk bestemt, eller om det er hovedsakelig miljø/sosiale faktorer som styrer dette. Aner vi en ny sesong av Hjernevask?

Hos bergnebben ser kjønnene like ut.

Snikskyttere
Vanlige bergnebbhanner bygger ikke reder, men de hevder likevel territorier på grunt vann. Gytingen skjer i de frie vannmasser i territoriet til hannen etter at de har gjennomgått en grasiøs parringsdans. Mindre hanner uten territorier, snikerhanner, kan da se sitt snitt til å "skyte inn" i det utløsende øyeblikket og snike til seg befruktningen av eggene.

Rødt, hvitt og blått, det er blåstålen det!
Rødnebb/blåstål er kanskje enda mer spektakulær; den store forskjellen mellom hunner og hanner førte til at man tidligere trodde dette var to ulike arter. Hannene har med sin sterke blåfarge et utseende man forbinder med tropiske arter. De fleste av disse blå hannene er såkalte sekundære hanner, de er født hunner, men har senere gjennomgått et kjønnsskifte. Andre er født hanner (primære hanner) og ser ut som hunner (rødlige) fram til de også kan skifte til den blå typen senere i livet. Man kjenner ikke funksjonen til disse primære hannene; kanskje de også er snikerhanner, slik som hos grønngylt og bergnebb? Ved vanlig gyting lokker hannen en hunn til et enkelt rede på havbunnen. Under høydepunktet av gytingen skifter plutselig fargen på hodet hans fra blått til helt hvitt, og så tilbake igjen til blått rett etter akten!

Blåstål (venstre) og rødnebb (høyre) er hunn og hann av samme art, selv om utseendet skulle tilsi noe annet.

Mysterier gjenstår
Berggylten er den største av våre leppefisker og kan bli hele 29 år gammel og 60 cm. Alle berggylter blir født hunner, og studier i England har vist tidspunktet for kjønnsskiftet er svært variabelt; det er funnet kjønnskiftende hunner som er fra 5 til 25 år gamle. Av kjønnsmodne individer kan forholdet mellom hanner og hunner være 1:10, og det kan se ut som en stor hann holder ett harem av hunner. Hvis denne hannen forsvinner kan en stor hunn gjennomgå kjønnsskifte for å ta hans plass. Selv om vi vet en del, gjenstår det mye forskning for å forstå berggyltens og de andre leppefiskenes parringsatferd, og mye av kunnskapen som finnes er basert på enkeltobservasjoner. Biologien til annen vanlig leppefisk, grasgylten, er i stor grad ukjent, og man skal ikke se bort i fra at også denne arten har noen sære hemmeligheter.

Berggyltens fargemønster kan være svært variabelt, her et prikkete eksemplar.

Leppefiskenes avvikende sexliv har i lang tid fått være i fred for forstyrrelser. Nå har de fått uønsket besøk; fiskeriet av leppefisk foregår nemlig de fleste steder midt i gyteperioden, som er fra mai til juli. Hva slags konsekvenser dette kan få kommer vi tilbake til i neste innlegg, så følg med!
Tusen takk til www.uwphoto.no som har levert bildene. Er du interessert i hvordan skille mellom de ulike artene, ta en titt her. Du kan også følge med på leppefiskene på det direktesendte undervannskameraet utenfor Flødevigen i Arendal her. Kjenner du igjen noen av artene?

Dette innlegget er skrevet av Kim Halvorsen. Kim er stipendiat ved Universitetet i Agder og arbeider ved Havforskningsinstituttet Flødevigen ved Arendal. Doktorgradsprosjektet hans har blant annet som mål av å finne ut av hvorfor noen grønngylt modner som snikerhanner og hvordan størrelsessortering i fiskeriet påvirker leppefiskbestandene.