Spørsmålskonkurranse

Endelig er vi klare til å dele spørsmålene vi fikk inn! Det å finne svarene har ikke vært like lett og det har vært dager hvor vi angra litt på at ikke vi stilte spørsmålet i stedet;) Men det har vært veldig spennende og lærerikt!

Vinneren av konkurransen er Kristine og premien er et vanntett førstehjelpsskrin. Gratulerer så mye! Vi håper du aldri trenger å bruke det. Alle de andre deltagerne får en liten premie også. Husk å sende oss din adresse.

Kristine stilte følgende spørsmål:

Jeg lurer på hvordan dyr har blitt tilpasset til å kunne tåle trykket på flere tusen meter dypt vann? Hilsen Kristine

Hei Kristine!

Tusen takk for et veldig interessant og godt spørsmål!

Under havoverflaten øker trykket raskt med dypet. Ved havets overflate er trykket fra luften over normalt 1 atmosfære. Beveger vi oss nedover i havdypet øker trykket med 1 atmosfære per tiende meter. Det høye trykket på store dyp gjør det farlig og vanskelig for mennesker å utforske disse områdene. Det kan virke som det er faktisk er lettere for oss å reise ut i verdensrommet enn å nå de dypeste kløftene på havbunnen.

Den aller dypeste kløften kalles Marianergropen og denne ligger i Stillehavet, i nærheten av Filippinene. Gropen er målt til å være omtrent 11 000 meter dyp i ”Challengerdypet” (wikipedia). Her er trykket altså 1100 ganger høyere enn på land.

I dypet finnes det mange utfordringer en organisme må takle, blant annet total mørke, lite næringstilgang, lave temperaturer, ekstremt høye temperaturer (ved de hydrotermale pipene som spyr ut glovarmt vann) og høyt trykk. Dyrene har tilpasset seg utfordringene på ulike måter, og mest påfallende er kanskje dyrenes tilpasning til høyt trykk.

Forsøk på å bringe dyphavsorganismer til overflaten går sjelden bra. På veien opp minker trykket utenfor organismen. Reduksjon i trykk gjør blant annet at gass reduseres i tetthet og dermed øker i volum. I dyr med gassfylte hulrom eller blærer (eks svømmeblærer) vil disse utvides kraftig eller sprenges på veien opp til overflaten! Dette vil naturlig nok oftest ta livet av organismen. Andre dyptlevende organismer dør av mer uklare årsaker når de bringes til overflaten. Enkelte av disse årsakene kan ligge i dyrets biokjemiske tilpasning til høyt trykk og til traumet med å bli eksponert for økende temperaturer og lys.

Tilpasning til høyt trykk inkluderer spesielle sammensetninger av lipider i membraner, egne enzymvarianter, trykktoleranse i nervesystemet og i muskler, variasjoner i konsentrasjoner av osmolytter og endret metabolisme og respirasjon (G. N. Somero 1992, A. G. Macdonald 1997). Liten næringstilgang og redusert lys på dypet gjør at lav energibruk når organismen beveger seg lønner seg. Lav metabolsk rate i bathypelagiske arter av fisk følger av lav ATP-omdanning i muskulaturen (G. N. Somero 1992). Utsetter man arter som oppholder seg på grunnere vann for høyt trykk, viser de redusert motorisk evne og deretter paralyse og død. Arter som vanligvis lever i omgivelser med høyt trykk må derfor antas å ha tilpasset seg dette, særlig i nervsystemet og i muskler (A. G. Macdonald 1997). Observerte endringer i metabolske rater ut fra vertikal artsdistribusjon viser nødvendigheten av biokjemisk tilpasning til omgivelsene (G. N. Somero 1992).

Dyphavsekspedisjoner har avslørt at det overraskende nok finnes et rikt og variert dyreliv også i de ekstreme omgivelsene i dypet. Vi anbefaler å ta en titt på bildene på denne nettsiden. Og kanskje se litt på denne videoen?

Hilsen marinbiologene.no

Artiklene som er vist til i dette svaret:

• A. G Macdonald 1997. Hydrostatic pressure as an Environmental Factor in Life Processes. Comp. Biochem. Physiol. Vol. 116A, No. 4, pp. 291-297.
• G. N. Somero 1992. Biochemical ecology of deep sea animals.Cellular and Molecular Life Sciences. Vol 46. No. 6, pp. 537- 543.

Spørsmålet fra Maddalena på 7 år var følgende:

Hvor sover manetene og hvilken manet er giftigst?

Hei Maddalena!

Maneter hører til dyrerekken nesledyr, sammen med koraller og sjøanemoner. Dette er dyr uten hjerne eller nervesystem, så de trenger ikke sove i det hele tatt. De kan bevege seg på egenhånd i vannet, men ikke nok til å slippe unna strøm og vind og ender gjerne opp der hvor strømmen fører dem. Derfor finner man ofte massevis av maneter stuvet opp sammen på stranda.

Den giftigste maneten kalles ”box jellyfish” (Chironex fleckeri), eller sjøveps på norsk, og finnes hovedsakelig langs kysten av Australia og i Stillehavet. Giften er så kraftig at den kan lamme hele nervesystemet. Et triks er faktisk å gå med nylon strømpebukse for å unngå smertefulle og livsfarlige stikk. Blir man først rammet bør man helle rikelige mengder med eddik på stikkene slik at de små piggene løsner fra huden. Man må alltid oppsøke lege hvis man kommer ut for en slik manet. Da vet vi hva vi skal ta med på stranda neste gang vi drar til Australia.

Noen fakta om maneter:

• Den bæsjer og spiser i samme åpning.
• Den fanger byttet sitt ved å fange små dyr den kommer over med tentaklene (trådene under den klokkeformede kroppen).
• Tentaklene inneholder små pigger med gift. Noen har sterk gift (som sjøveps), mens andre maneter har svak gift (som glassmaneter)
• Glassmaneten er et av verdens mest utbredte dyr og finnes i alle verdenshav.
• Løvemankemaneten er verdens største manet og det største individet man har funnet, målte 2.3 meter over kroppen og hadde tentakler opptil 36.5 meter!

Hilsen marinbiologene.no

Hei! Jeg er veldig interessert i spekkhoggere, og lurer på hvor mange spekkhoggerarter det finnes eller er det èn art? Mvh. Ann Cathrin Sandberg.

Hei Ann Cathrin!

Tusen takk for et spennende og godt spørsmål! Det viser det seg at artsinndeling hos spekkhoggere er litt uklart.

Spekkhoggere blir i hovedsak regnet som en art, men de lever i distinkte flokker som ikke parrer seg med hverandre. Kanskje danner slike grupperinger av spekkhoggere ulike underarter (eng: subspecies)? Underarter er definert som geografiske atskilte populasjoner (hvis du ser bort fra små områder med overlapp) innenfor en art, som skiller seg fra hverandre utseendemessig (har distinkte fenotypiske trekk). Robert Pitman (2007) (og Wikipedia) peker ut en dvergform av spekkhoggere som lever ved Antarktis som en mulig underart.

I det nordlige Stillehav finnes det tre typer spekkhoggere som både genetisk, utseendemessig og adferdsmessig skiller seg fra hverandre. Les mer her.

Det er antatt at disse ikke parrer seg med hverandre og kanskje kan disse kalles underarter. Dersom det er slik at disse tre gruppene av spekkhoggere får levende avkom som igjen er fertile dersom de skulle komme til å parre seg, regnes de likevel som en og samme art. Det ser ut til at mer forskning rundt dette er nødvendig.

Foreløpig er svaret altså at det kun finnes en art spekkhogger – i hvertfall inntil ny forskning eventuelt kan bevise det motsatte ;)

Sjekk gjerne ut denne faktasiden hos National Geographic hvor du også kan høre hvordan en spekkhogger høres ut.

Hilsen marinbiologene.no

Hei!

Finnes det miljøgifter i tang/storalger ?

Mvh,
Christiane M. Brandvoll

Hei Christiane!

Takk for et spørsmål om vårt favorittemne, nemlig makroalger eller storalger!

Det finnes en rekke forskjellige store og små (helt ned til mikroskopiske) alger som regnes som makroalger (flercellede alger). Tang og tare, som de fleste kjenner til fra sommerlivet i fjæra, er relativt store brunalger som oftest er flerårige. Andre makroalger kommer og går med sesonger eller ved spesielle miljøhendelser som f.eks økt tilførsel av næring.

Makroalger vil som alle andre organsimer kunne ta opp og akkumulere miljøgifter. Makroalger er faktisk hyppig brukt som indikatororganismer i miljøovervåking, spesielt i forhold til tungmetaller. Ved å se på innholdet av tungmetallet i algen kan man si noe om sannsynlige forekomster i miljøet. Det er flere forskergrupper rundt om i verden som jobber med metoder som skal effektivisere denne typen overvåking. Enkelte alger akkumulerer metallene raskere enn andre og er derfor spesielt gode kandidater som indikatorer. Baumann et al (2009) foreslår, i likhet med flere andre forskergrupper, at slike arter også bør brukes i effektiv og miljøvennlig fjerning av tungmetaller.

Organiske miljøgifter (som f.eks PAH og PCB) akkumuleres også i makroalger.

Vi anbefaler Roberts et al 2008 for videre lesning om bl. a. hvilke konsekvenser dette har for høyere trofiske nivåer i næringsnettet.

Mer om miljøgifter i Norge kan du lese på miljostatus.no.

Hilsen marinbiologene.no

Artiklene som er vist til i dette svaret:

H.A. Baumann, L. Morrison & D.B. Stengel. 2009. Metal accumulation and toxicity measured by PAM—Chlorophyll fluorescence in seven species of marine macroalgae. Ecotoxicology and Environmental Safety
Vol. 72, Issue 4, pp 1063-1075

D.A. Roberts, E.L. Johnstona & A.G.B. Poorea. 2008. Contamination of marine biogenic habitats and effects upon associated epifauna. Marine Pollution Bulletin, Vol. 56, Issue 6, pp 1057-1065

Og forresten til deg som lurer: Hvorfor er havet salt?

Havet får tilførsel av salter (mineraler) fra jord, stein og fra ferskvann som har fått med seg salt fra land. Når vannet fordamper, blir saltet igjen i sjøen og derfor blir det stadig saltere. Du har kanskje merka at det er mye saltere vann i Middelhavet enn i Oslofjorden. Dette kommer av at Middelhavet er et nesten lukket basseng, med mindre vannutskiftning fra det åpne hav enn vi har her langs Norskekysten. I Middelhavet er også somrene lengre og varmere og vannet fordamper fortere, mens saltet akkumulerer over tid.

Dødehavet er veldig salt fordi ferskvannet som løper ut i sjøen fordamper meget raskt i varmen og legger igjen mineraler. I tillegg slipper ikke vannet ut av denne sjøen på noen annen måte enn gjennom fordampning. Slik blir saltet stuvet opp i og akkumulerer over tid.

Bildet er tatt av Lill Ann Olsen juli 2010.