Spøkelsesgarn

Fisken i havet er en av menneskets viktigste matkilder. Behovet for matvarer vokser i takt med jordas befolkning. For å dekke matbehovet blir nytt fiskeutstyr stadig større og mer effektivt og vårt innhugg i havets ressurser mer omfattende. En gang i blant kommer fiskeutstyr på avveie, og selv om utstyret ikke lenger betjenes av en fisker kan det fortsette å være en svært effektiv felle.  En meningsløs dødsfelle for fugl, sel, skilpadde, hval, rokke, hai og annen fisk som skulle komme i dets vei. Denne formen for utilsiktet uttak av marine dyr kalles spøkelsesfiske. Spøkelsesfiske ("ghost fishing") er et alvorlig miljøproblem som også har direkte konsekvenser for fiskere...

Globalt sett er problemet økende fordi fiskeutstyr blir laget i stadig mer langvarig materialer og fordi fiske på verdensbasis ekspanderer. Mesteparten av utstyret er ikke mistet med vilje, men forsvinner med hardt vær, eller slites i stykker når det ved uhell setter seg fast i ting på havbunnen. Tapte fiskegarn, teiner og ruser er i dag de største "bidragsyterne" til spøkelsesfisket.

FAO (Food and Agriculture Organization of the United Nations) og UNEP (The United Nations Environment Program) publiserte i 2009 en rapport som beskriver problemet. I denne rapporten ble tapt fiskeutstyr estimert å utgjøre 10 prosent av alt søppel i havet. Man regnet med at svimlende 640 000 tonn dødsfeller fløt rundt i verdens hav, og i dag er det kanskje mer. Enkelte tilfeldig forbipasserende dyr vikler seg inn og dør av skader, infeksjoner, kvelning eller sult. Døden tiltrekker kanskje åtseletere som også risikerer å bøte med livet. Etter en stund blir utstyret så tungt av kadaver at det synker til bunnen. På bunnen går forråtnelsen sin gang og etterhvert som kroppene smuldrer opp vil utstyret kunne flyte opp i vannmassene igjen - og kreve nye ofre.

Spøkelsesfiske er et problem også i Norge. I fjor plukket f.eks Fiskeridirektoratet opp 30 km garn samt 97 kongekrabbeteiner. Dette utstyret fører til et skjult uttak av fisk og krepsdyr som bidrar til tap for fiskerinæringa. Fiskeridirektoratet rydder jevnlig opp i områder der de vet at det finnes mye slikt utstyr, men sier til NRK at de ønsker en bedre dialog med næringa. De regner med at kun halvparten av tapt fiskeutstyr innrapporteres til Kystvaktsentralen, slik fiskerne faktisk er pliktige til. I Norge finnes det returordninger for tapt utstyr, og muligheter for resirkulering av utstyr gjennom Norsk Fiskeriretur. 

FAO og UNEP har foreslått en rekke tiltak for å få bukt med dette problemet på verdensbasis:

• Bruk av økonomiske insentiver vil kunne oppmuntre fiskere til å rapportere tap av fiskeutstyr og dessuten levere inn gammelt og slitt utstyr, såvel som funnet utstyr.
• Merking av utstyr vil kunne brukes til kartlegging av årsaker til tap gjennom kontakt med fiskerne
• Utvikling av teknologi som gjør utstyr enklere å spore opp og fjerne (GPS-teknologi, kartlegging av havbunn, biologisk nedbrytbart materiale som likevel er solid, osv.)
• Forbedret ordning for innsamling, kasting og resirkulering av utstyr
• Bedre systemer for innrapportering av tapt utstyr

Les rapporten her: PDF