Søk i bloggen

19. juli 2011

Nansens bortgjemte prøver

Fotograf: L. Szacinski / Eier: Nasjonalbiblioteket
Nansen som student (ca. 1880)
Som masterstudent jobbet jeg med  med marine alger. Prøvene mine oppbevarte jeg i et kaldt kjellerrom ved Biologisk institutt. Jeg husker veldig godt den første høsten, da disse underjordiske delene av instituttets bygg fortsatt var ukjent terreng. Jeg husker følelsen av heisdøra som åpnet seg mot dunkel belysning og den kalde kjellerlufta som slo inn slik at hårene reiste seg på kroppen. I et lite rom som luktet en anelse formalin sto prøvene mine oppstilt blant hylle på hylle med andres etterlatte. Prøveflaskene var merket med navn. På en av etikettene sto navnet "F. Nansen". 

Opptakten
26 år gammel forsvarte Fridtjof Nansen sin doktorgrad ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Christiania, eller Universitetet i Oslo som det heter i dag. I avhandlingen "The structure and combination of the histological elements of the central nervous system" undersøkte han den fysiske strukturen i hjerne og ryggmarg blant annet hos slimål. Nansen utførte sine vitenskapelige studier med datidens aller heftigste mikroskop og metoder som var lite kjent i Norge. Han reiste tidlig til Pavia i Italia, visstnok uten hverken invitasjon eller avtaler om finansiell støtte, for å lære seg Camillo Golgis revolusjonerende metode for farging av nervevev. Plansjer med fantastisk detaljerte litografiske illustrasjoner, produsert av Nansen selv, kan sees i doktorgradavhandlingens vedlegg. (Se her for scannet utgave med god kvalitet.)

Nerver av stål
Nansens avhandling ble godkjent - under tvil. På den tiden mente nemlig mange biologer (deriblant hans læremester Golgi) at hjernen bestod av et rørsystem med sammensmeltede celler. Nansen derimot, kom frem til at hjernen måtte bestå av separate enheter, nevroner, som fungerte sammen i et nettverk. Selv om hjernens oppbygging ble heftig debattert på denne tiden, er det oppsiktsvekkende at han som ung forsker bidro så selvsikkert med noe som må ha blitt betraktet som faglig sprengstoff. Men selvtilliten var vel plassert, - han skulle jo vise seg å ha rett, som så mange ganger senere (les f.eks Wivis innlegg). Den moderne oppfatningen av nervesystemets struktur bygger på prinsippet Nansen presenterte i sin avhandling. I dag er Nansens doktorgradsarbeide hedret (om enn lite kjent blant folk flest) som epokegjørende innen nevrovitenskapen. Camillo Golgi (1843-1926) og Santiago Ramón y Cajal (1852-1934) delte Nobelprisen i medisin (1906) for sine bidrag til forståelsen av nervesystemet (les om det her). Som professor Stenseth har vært inne på i sin kronikk i Aftenposten burde kanskje også Fridtjof Nansen vært inkludert i dette selskapet.

Mind gap
Universitetet i Oslo og Teknisk museum har i forbindelse med universitetets 200-års jubileum i samarbeid med en rekke partnere laget en utstilling om hjernen. Utstillingen som kalles Mind gap er Teknisk museums hovedsatsing i 2011. Ta en titt på utstillingens hjemmeside, og se om du kan dra kjenslen på mannen som avbildes til venstre for overskriften ;)

Bortgjemt, men ikke glemt  
En viktig del av Nansens arv har sitt utspring i arbeid han utførte som ung doktorgradsstudent. Gjennom nysgjerrighet, oppfinnsomhet, nøyaktig arbeid og mot til å jobbe med det han trodde på, utfordret han etablerte oppfatninger. - Anslaget for det fantastisk innflytelsesrike livet denne mannen skulle leve videre. Kristine Bonnevies hus, som huser Biologisk institutt, ble bygget først i 1974. Likevel lyder ekkoet etter de første forskningsstegene Nansen tok gjennom gangene. Jeg håper prøvene hans fortsatt står i kjelleren, og at flere studenter får oppdage det historiske suset og inspirasjonen mens gåsehuden spretter frem blant flasker og bokser i det lille bortgjemte rommet. Jeg kan ikke tenke meg noe mer passende forbilde for en ung marinbiolog.

Eier: Nasjonalbibliteket
Nansen ved skrivebordet


Les også:
Rektor ved UiO Ole Petter Ottersens innlegg i Morgenbladet (15.04.2011)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar