Søk i bloggen

28. jul. 2011

Humanitært ansvar i Nansens ånd

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

N. Grieg
"Vi er en liten nasjon, men vi er en stolt nasjon." Flere generasjoner med frihets- og fredsforkjempere, diplomater, brobyggere, ledere og medmennesker la grunnlaget for det menneskene på Utøya jobbet for, - nemlig et åpent, fredelig og fritt demokratisk samfunn. Et samfunn som gjennom de siste dagenes rørende motreaksjoner, godt ledet av et imponerende AUF, landets politiske ledelse og kongehus, beviser at åpenhet, dialog og nærhet mellom ledelse og borgere fungerer.
 
I dette innlegget fokuserer vi på Nansens humanitære arbeid, som en påminnelse om noen av de beste sidene ved norsk kulturarv og samfunn. I Nansens ånd vil vi i Marinbiologene komme med en appell: Glem ikke tørken på Afrikas Horn. Glem ikke barna i Mogadishu. Glem ikke at tusenvis av barn dør hver dag som følger av sult. Gi din støtte til hjelpearbeidet nå. Støtt vår aksjon for Leger uten grenser.

Tilbakeblikk - 1921
Etter tørke, sju års borgerkrig, ødelagte transportveier og -midler under den russiske revolusjonen tett fulgt av vestlig blokade, var Sovjetuniounen alvorlig rammet av hungersnød. Det politiske klimaet etter første verdenskrig var anspent og det nye kommunistregimet var ikke anerkjent av de allierte statene i vesten. I 1921 henvendte Røde Kors i Geneve seg til Nansen med bønn om at han skulle lede en internasjonal aksjon for å hjelpe den russiske befokning ut av sultnøden. Nansen tok opp problematikken i Folkeforbundet, forgjengeren til de forente nasjoner (FN), men mottok lunken tilbakemelding. Sulten ble til en viss grad sett på som en mulig driver av bolsjevikenes fall - som var ønskelig. Nansen derimot, anså det som et selvfølgelig humanitært ansvar å gi det sovjetiske folket hjelp. Ved å støtte seg til Nansens navn og internasjonale anerkjennelse, kunne man til en viss grad unngå politiske spenninger. Hadde f.eks Norge som nasjon gått inn for samme hjelpearbeid ville nok akkurat det blitt vanskelig.


En gruppe kortklipte barn ved vinduet i et barnehjem for sultne og hjemløse barn, i Saratov, Russland, i desember 1921. Fridtjof Nansen skrev om forholdene i brevet til det Internasjonale Røde Kors: «Det finnes adskillige hospitaler, men de fleste av dem har måttet lukke på grunn av mangel på medisin eller ganske simpelt på grunn av manglende føde (...) I Saratov var dødeligheten på et barnehjem 30-40 barn pr. dag, men da Mr. Webster hadde åpnet et barnekjøkken der, gikk dødeligheten efter fire ukers forløp til 3-4 barn om uken».
Foto: Fridtjof Nansen/Nasjonalbiblioteket
    Se flere bilder her: NRK

I dag
Ser bildet over kjent ut? I dag er det Afrikas Horn som er rammet. Paralellen er nokså slående. Borgerkrigen i Somalia pekes ut som en hovedårsak til at tørkekatastrofen rammer dette landet hardest. Det internasjonale samfunnet ble tidlig varslet om naturkatastrofen som var under oppseiling, men reaksjonene lot vente på seg. (Les mer her: NRK) Vi bør, som Nansen, se på det som et selvfølgelig humanitært ansvar å hjelpe. 22. juli 2011 så vi hvor destruktiv en enkelt manns hatefulle galskap kunne være. La oss svare med å ta samfunnsansvar, la oss svare med å ta humanitært ansvar, la oss svare med å gi hjelp til de menneskene som trenger det mest ikke bare her hjemme, men også i resten av verden.

Jeg vil spesielt peke ut Leger Uten Grenser, som har arbeidet i Somalia siden 1991. Leger Uten Grenser gjør en fantastisk jobb for glemte kriser over hele verden. Støtt vår aksjon for Leger uten grenser.

Mer info?
Her er et klipp fra Fakta på Lørdag om Nansens humanitære innsats for det russiske og ukrainske folk:


Besøk utstillingen Transit på Nobels Fredssenter som handler om fredsprisvinneren Fridtjof Nansen og flyktninger i dag. Finn ut mer om Nansens arbeid som den første Høykommissæren for flyktninger, "Nansenpasset", og hans innsats for krigsfanger, sultrammede og flyktninger.

1 kommentar:

  1. Jeg føler at jeg har hatt en form for "nær døden" opplevelse, at bomben i Oslo og skyting på Utøya har fått meg til å forstå at det å være i live, det å være så heldig å ha mine kjære rundt meg, ikke er en selvfølge. Å kunne bidra til å gjøre verden mindre ond, føles veldig godt. Jeg vil hjelpe menneskene på Afrikas Horn gjennom å støtte arbeidet til Leger uten Grenser.

    Når jeg var på Fram museet, gjorde Nansens humanitære arbeid sterkt inntrykk. Han visste godt hva sult og kulde var, og det må ha vært hjerteskjærende for han å se alle barna som skulle oppleve den samme smerten.

    SvarSlett